Han er oppstanden!

Ja, sannelig, han er oppstanden!

Consider it insignificant

Som voksen opplever man at tiden går fortere og fortere. Kanskje er det fordi hjernen slår ihjel oppfattelsen av at noe betyr noe. Ting betyr ikke så mye som før. Da jeg var ung hadde opplevelser større betydning, de la spor etter seg på en dypere måte enn de gjør nå.
Kan det være at de frie radikalene har forre rundt og slådd i stykker så mye hjernevev at man ikke har så mye igjen å huske med og skaffe referanser til. De frie radikalene ligner på radioaktivitet, partikler som passerer rett gjennom kroppen og skader cellene på veien.

Den Hellige Ånd er som radioaktiviteten, du vet ikke at den er der før du tar en geigerteller og måler det med, og hører partikkelanslagene som en illevarslende tikking på meteret.
Men mens radioaktivitet river i filler går Den Hellige Ånd rundt og reparerer.
Man trenger ikke vente på at Den Hellige Ånd skal være aktiv for Han er der hele tida, men vi må ha den rette antenna innstilt for å registrere det.
En tyve minutters stille stund om morgenen kan være middelet.
Da opplever jeg ingenting.
Men jeg opplever noe resten av dagen når Gud taler til meg i det stille.

Før jeg ble kristen hadde jeg ikke noen befatning med Ånden, jeg opplevde ikke noe passere gjennom som radioaktive partikler gjør.

Som en kristen kan man føle Den Hellige Ånds nærvær som et alvor, en følelse av at det handler om livet. Eller en følelse av at alt er mulig, alt er plutselig mulig, for Gud er der og dytter på bakfra. Og da er det ingen ting som kan holde igjen.
Noen ganger kiler Ånden i hjerterøttene så man ikke kan la være å smile og le. Defiant laughter kalles det når man ler mot omstendighetene som reiser seg mot en. En latter i trass.