Supermennesker

Jeg er bare en enkel nordlending, sa en gang en av de mest taleføre nordlendinger jeg har sett på en talerstol. Jeg er bare en enkel, taus, innesluttet feskar ifra Nordland... Ja, ja, hva skal vi andre gjøre da, som påberoper oss sånne egenskaper. Negativt selvskryt virker mot sin hensikt. Det uthuler troverdigheten til den som står der. Hvis du er en begavet forkynner med store evner i å legge ut om ting må du ikke stadig gjenta at du er en enkel feskar i frå Nordland en plass; "eg ha kje nåkke eg sku ha sagt". Hvordan får du til å si noe så lenge da, en time, kom an!

Malaki 3.10 er nå utprøvd og testet.

Gud det er noe humbug det der. Det der med tienden.
Prøv meg på denne måten, står det i ditt ord, om jeg ikke vil la...
Ja, hva vil Du la skje med dem som gjør dette. Er det ikke noe om overflødende velsignelser?
Det er vel noe som bare hører hjemme i Gamle Testamente. Men jeg gikk på den også skjønner Du, en gang for mange år siden, da det var mye snakk om det med tiende i menigheten.
Før jeg reiste til Tønsberg sa en venn til meg "Gir du tiende av bruttolønna så får du bruttovelsignelsen, gir du av nettolønna blir det nettovelsignelse på deg." Det skal holde hardt, tenkte jeg, men lot det stå til. Det året gikk renta opp 3,5 prosent og huset hadde vi leid ut på fast månedsbeløp, så ekstrarenta måtte vi bla opp sjøl. Da sommeren kom måtte vi finne noe annet sted å bo, tror du det gikk greit eller, med to barn, hund, og et til barn i vente.
Nei, det dukka ikke opp noe rundt et hjørne som plutselig redda oss.
Da tiden kom at de vi hadde leid av skulle overta huset igjen etter oss, trodde jeg halvveis at jeg skulle få ros for hvordan vi hadde tatt vare på huset, der jeg gikk og stulla for meg sjøl, vaska og reparerte ting, med familien plassert i Hallingdal.
I stedet fikk jeg den verste overhøvlinga jeg kanskje noengang har fått. Jeg ble helt knekt. Det endte med at vi betalte ut depositumet pluss 12000 kroner for å komme oss fri fra den situasjonen.
Etter å ha bestemt oss for å flytte hjem igjen begynte jeg med nettotiende igjen, og tenkte jeg fikk ta til takke med nettovelsignelsen. Siden vi hadde vært så uheldig med renta så tenkte jeg at jeg skulle binde den, da vi var flytta hjem igjen, for å sikre oss mot sånne overraskelser igjen.
Var det da noen uro i meg, noen stemme som sa at dette må du ikke gjøre nå? Nei. Istedet punga vi ut igjen når andre huseiere betalte historisk lave renter. På de årene det stod på så betalte vi, etter alle skatte og fradragsfordeler, 120 000 kroner netto mer enn vi hadde trengt, på grunn av mangelen av den lille advarende stemmen i det avgjørende øyeblikket.
Er det rart man blir knekt, det er jo mye penger?
Hvor lenge skal man prøve?
Vi fikk jo ikke noe hus heller i 94, men det er jo en gammel historie. En historie om en gråtende høygravid kone med en borteværende mann som jeg ikke skal gå nærmere inn på.
Men jeg spør hvor mange år skal man prøve Deg på denne måten, for å se om den tilsynelatende uheldigheten blir en velsignelse en gang i stedet? Hvorfor blir vi rammet av ulykksalige omstendigheter mer enn våre samtidige?
Når våre naboer og folk vi ellers kjenner ikke lider sånne tap som vi gjør?
Og da har jeg ikke nevnt da vi skulle flytte hjem sørfra og ikke fikk overta huset selv om leietagerne var flyttet. Og ikke fikk inn telefon i tide til å gjøre en kritisk situasjon mindre akutt med et barn som måtte ut i hui og hast, med meg som borteværende mann selvfølgelig.
Jeg føler meg jo som en idiot. En idiot som har gjort mange tabber opp igjennom årene. Tabber som faktisk kunne vært skjebnesvangre med litt andre omstendigheter.
Ordene ifra Malaki er kanskje det eneste stedet i Bibelen der vi faktisk oppfordres til å prøve Gud. Vi oppfordres til å gjøre opp vår egen mening etter å ha prøvd et løfte.
Jeg mener at jeg minsanten har prøvd nok nå, og bare det faktum at jeg har holdt meg noen centimetere over rennesteinen hele tiden, gjør ikke at jeg mener prøven er bestått. Den har feilet.
At jeg ikke har havna totalt i grøfta, og faktisk såvidt har klart å holde meg nesten på nivå med naboene mine de siste årene er heller ikke nok til å titulere meg som mottager av "åpne himmelens sluser" med "en slik velsignelse for dere at det ikke er rom nok til å ta imot den" som Ordet kaller det.  Tro meg, det er rom nok, det er rom nok fortsatt. Det skal bli lenge til jeg roper stopp fordi det er ikke rom igjen til å ta imot.
Jeg legger det her på hylla nå som forgangent. Man må bare glemme og legge bak seg, Men det skulle være langt fra meg å slutte å gi, for jeg elsker å gi. Jeg elsker den følelsen det gir av å være i den velsignede strømmen fra Gud. For Gud er jo en velsignende Gud med en strøm av velsignelser. Slutta man å gi, da ble man tett da! Da ble man proppa igjen, det er sikkert!

Verdien av mennesker

Jeg var på en gudstjeneste en gang i Hundvåg kirke hvor det var en gruppe med tunge omsorgsbehov innom. Det var sånne som kunne skade seg selv der, med støttekontaktene sine. Skikkelige boksehjelmer hadde de over hodet og hadde ikke kontroll på bevegelsene sine. De pleide å komme på Gudstjenestene av og til. Presten ble skikkelig forstyrra den her gangen, det var en turnuskandidat innen prestegjerningen. Han nærmest leste opp en ferdig preken over dagens tekst. En av de med hjelm hadde en sånn dag at han lagde lyder, nærmest litt brølelyder av kortere varighet. Det var skikkelig forstyrrende.
Jeg tenkte på hvilke omsorgsbehov hadde ikke disse, døgnet rundt. Flere stillinger hver for å sørge for dem.
Nylig ble det kjent at det nå bare er ca. 20 % av de med Downs syndrom som blir født i forhold til før, da man ikke hadde muligheten til å finne det ut på forhånd. Nå er det sånn at man nærmest skal ha litt dårlig samvittighet overfor samfunnet hvis man velger å bære dem frem.
Hva tenker Gud om oss og disse individene. De bidrar jo ikke til fellesskapet med verdiskapning heller. Kan man vente annet enn at vi ønsker å klare oss uten dem?
Jeg tror at sånne folk er vår siste skanse mot Gud for å vise at vi er mennesker. Det er de med Downs syndrom som er vår mulighet til å berge vår menneskelighet for Guds ansikt. Og nå vil vi ikke ha dem lenger, hæ? Skulle vi liksom bli roboter for bruttonasjonalproduktet hele gjengen? Vi er jo individer som Gud vil ha muligheten til å vise sin skjønnhet gjennom!
Da jeg var liten var det programmer på TV om ungdommer med Downs syndrom. Man ble jo betatt av både de menneskene som de var og av de som var i sammen med dem, og hadde laga programmet. Hvor illustrerer ikke det Guds skjønnhet som finnes i ufullkommenhet. Nå til dags skulle det vært vanskelig å få laga sånne programmer. Kor skulle de tatt de menneskene fra, med varierende grad av ufullkommenhet som skulle være deltagere her? Vi har jo fjerna dem før de kom til denne verden!
Gud er ikke uordens Gud men ordens Gud, sier noen av og til som tror de siterer Bibelen.
Men det står ingen plass i Bibelen.
Det jeg tror man kunne fullført det verset med er Gud er ikke uordens Gud men skjønnhets Gud.
Når jeg løfter blikket og ser ut av vinduet ser jeg taket på naboens garasje. Det er 28 takstein bortover og 13 nedover i snorrette linjer, veldig pent lagt.
Det er orden, ikke skjønnhet.
Det er lagd av mennesker.
Løfter jeg blikket lenger opp ser jeg snøen på fjellene i bakgrunnen. Det er et sant virvar av snøflater og barflekker og bakerst er linja som fjellet tegner mot horisonten. Det ville fått enhver linjal til å blyges.
Det er skjønnhet, ikke orden.
Det er skapt av Gud. Men er det uorden? Nei, det er Guds skjønnhet, som for øynene våre er behagelige å hvile på. Mere enn taket på naboens garasje.
Skal vi oppdage hva som er skjønnhet i Guds øyne må vi kaste vrak på det som utgjør orden i våre.
I det himmelske bruttonasjonalprodukt bidrar vi på minussida hver eneste dag, hver og en av oss.
Det som vi eventuelt kunne utføre i pluss har Jesus lista opp for oss i bergprekenen i Matteus 5 til 7. Snakker om å ha tjenesteytende næringer...
Hvis det var noen nasjon i verden som skulle ha råd til å ta imot og ta vare på disse, Guds aller minste små, så måtte det være vår nasjon, måtte han bare forbarme seg over oss.
For Han tar imot dem når vi ikke vil ha Dem.
Og hos Ham er de fullkomne.