Jeg var på en gudstjeneste en gang i Hundvåg kirke hvor det var en gruppe med tunge omsorgsbehov innom. Det var sånne som kunne skade seg selv der, med støttekontaktene sine. Skikkelige boksehjelmer hadde de over hodet og hadde ikke kontroll på bevegelsene sine. De pleide å komme på Gudstjenestene av og til. Presten ble skikkelig forstyrra den her gangen, det var en turnuskandidat innen prestegjerningen. Han nærmest leste opp en ferdig preken over dagens tekst. En av de med hjelm hadde en sånn dag at han lagde lyder, nærmest litt brølelyder av kortere varighet. Det var skikkelig forstyrrende.
Jeg tenkte på hvilke omsorgsbehov hadde ikke disse, døgnet rundt. Flere stillinger hver for å sørge for dem.
Nylig ble det kjent at det nå bare er ca. 20 % av de med Downs syndrom som blir født i forhold til før, da man ikke hadde muligheten til å finne det ut på forhånd. Nå er det sånn at man nærmest skal ha litt dårlig samvittighet overfor samfunnet hvis man velger å bære dem frem.
Hva tenker Gud om oss og disse individene. De bidrar jo ikke til fellesskapet med verdiskapning heller. Kan man vente annet enn at vi ønsker å klare oss uten dem?
Jeg tror at sånne folk er vår siste skanse mot Gud for å vise at vi er mennesker. Det er de med Downs syndrom som er vår mulighet til å berge vår menneskelighet for Guds ansikt. Og nå vil vi ikke ha dem lenger, hæ? Skulle vi liksom bli roboter for bruttonasjonalproduktet hele gjengen? Vi er jo individer som Gud vil ha muligheten til å vise sin skjønnhet gjennom!
Da jeg var liten var det programmer på TV om ungdommer med Downs syndrom. Man ble jo betatt av både de menneskene som de var og av de som var i sammen med dem, og hadde laga programmet. Hvor illustrerer ikke det Guds skjønnhet som finnes i ufullkommenhet. Nå til dags skulle det vært vanskelig å få laga sånne programmer. Kor skulle de tatt de menneskene fra, med varierende grad av ufullkommenhet som skulle være deltagere her? Vi har jo fjerna dem før de kom til denne verden!
Gud er ikke uordens Gud men ordens Gud, sier noen av og til som tror de siterer Bibelen.
Men det står ingen plass i Bibelen.
Det jeg tror man kunne fullført det verset med er Gud er ikke uordens Gud men skjønnhets Gud.
Når jeg løfter blikket og ser ut av vinduet ser jeg taket på naboens garasje. Det er 28 takstein bortover og 13 nedover i snorrette linjer, veldig pent lagt.
Det er orden, ikke skjønnhet.
Det er lagd av mennesker.
Løfter jeg blikket lenger opp ser jeg snøen på fjellene i bakgrunnen. Det er et sant virvar av snøflater og barflekker og bakerst er linja som fjellet tegner mot horisonten. Det ville fått enhver linjal til å blyges.
Det er skjønnhet, ikke orden.
Det er skapt av Gud. Men er det uorden? Nei, det er Guds skjønnhet, som for øynene våre er behagelige å hvile på. Mere enn taket på naboens garasje.
Skal vi oppdage hva som er skjønnhet i Guds øyne må vi kaste vrak på det som utgjør orden i våre.
I det himmelske bruttonasjonalprodukt bidrar vi på minussida hver eneste dag, hver og en av oss.
Det som vi eventuelt kunne utføre i pluss har Jesus lista opp for oss i bergprekenen i Matteus 5 til 7. Snakker om å ha tjenesteytende næringer...
Hvis det var noen nasjon i verden som skulle ha råd til å ta imot og ta vare på disse, Guds aller minste små, så måtte det være vår nasjon, måtte han bare forbarme seg over oss.
For Han tar imot dem når vi ikke vil ha Dem.
Og hos Ham er de fullkomne.
