Jeg var i Nordlyskatedralen Alta kirke på søndag. I forbindelse
med at vi var invitert i barnedåp. Det var høytidelig stemning orgelmusikk og
mange salmer.
Da barnedåpen skulle starte skulle vi synge salmen på nummer 591,
Det skjer et under i verden.
Mens jeg stod under nordlysdekorasjonene og så lysene fra alle
lysestakene brenne og tenkte på det lille festpyntede barnet som med store øyne
stirret opp på de like festpyntede foreldrene, var det tid for å trøkke løs på
andre verset i salmen.
Da skjedde det noe som gjorde at det
stoppet opp brått i andre linja av verset, og det var at jeg i et tidels sekund begynte
å reflektere over hva det faktisk var jeg stod og sang på der.
Det skjer et under når barnet
møter oss hud mot hud
øynene speiler Guds himmel
gir oss et glimt av Gud
Ingen på jorden er himlen så nær
som barnet han tar i sin favn
som barnet han tar i sin favn
Dermed ble det en litt halvkvalt stopp
midt i verset "øynene spei..." så ble det taust, der stoppa det opp.
Stemmen bar ikke lenger, den brast og måtte bite i gresset, stemmen
var for svak og høytideligheten for sterk.
Pipeorgler har nok sin effekt når de
er plassert i et sånt stort kirkerom som skal uttrykke hellighet og man blir utsatt for den
slags sansepepring av stemningsbærende salmer. Men hvor irriterende er det ikke at
man skal være laget av en sånn gelé at man ikke skal ha evnen til å holde tonen
gjennom noen stakkars linjer av en salme?
Salme 591 fra NRK TV - Salmeboka minutt for minutt.
Framført av Lillesand kantori og Hilde Svela. Tekst ved Gerd Grønvold Saue 1994, 1996. Melodi ved Kjell Mørk Karlsen 1996.
