fortelle om sitt trosliv på radioen. Hvordan det var å leve som et Jehovas vitne og hva man gjorde da. Det var tankefullt å høre på for meg som kristen. Hun var så ivrig og klar i sine ord. "Det er jo en stor glede da, når andre forstår budskapet at dette her er sannheten", sa hun. Hun hadde et konkret forhold til det hun skulle forklare. "Hva er det som skal komme?", spurte programlederen. "Det er jo det at Gud Jehova skal gripe inn, og han skal ødelegge dem som ødelegger jorden, står det i bibelen, han skal fjerne alt det onde. Og han skal opprette paradisiske tilstander igjen, sånn som det opprinnelig var ment, da, i Edens have." "Betyr det at du går og venter på et slags sånn ragnarokk?" spurte programlederen. "Ja altså Bibelen...du kan jo lese om Armageddon i åpenbaringen..." Hun snakket om mennesker som skulle overleve og komme inn på en renset jord. "Men heldigvis, det er ikke vår oppgave å avgjøre det. Det er kun Gud som ser hjertene og ser hva som er inni oss". Hun sa at når hun gikk rundt på dørene og skulle snakke med folk, så prøvde hun å fokusere på det som var bra, på Guds rike, og at faktisk Gud har en plan for oss menneskene.
Det var så man kunne sanse at forførelsen lå snublende nær, når man hørte den innlærte måten hun forklarte tingene på. Det kunne være lett å bli lurt til å tro at:"det må jo være noe i dette her", etterhvert som hun forklarte ivei.
Og det er vel og sånn Jehovas vitnertroende blir fanget, det er besnærende læresetninger. Og den der følelsen av at "det må jo være noe i det, ikke sant?"
Samtidig kunne jeg ikke unngå å tenke på at sånn som hun hadde det i forhold til hva hun var viss på, sånn burde det vært for oss også, å ha det klart for seg hva man tror på. Jeg vet på hvem jeg tror, liksom.
Å høre noen kristne beskrive hva Gud betyr for dem er omtrent som å høre Ari Behn fortelle hva luft betyr for ham. "Det betyr alt for meg egentlig, det er jo i det jeg lever, puster og er til". "I Ham lever jeg beveger meg fryder meg, og er til", synger Thorbjørn Baksvær i en sang. Ja hva så egentlig? Det samme gjør jeg i luft. Når det er så lite substans i det vi har å si om vårt forhold til Gud, betyr det egentlig at vi ikke har tatt noen grunnleggende gjennomtenkning av hva kristen tro består i? Det må vi jo egentlig sette oss ned og tenke igjennom for å få formulert på en skikkelig måte. Ellers blir det bare bambus, ord uten signifikans i den ene eller andre retningen. Det blir uten betydning alt, fordi vi er så altfor vide i våre formuleringer. Samtidig så er det jo en selvmotsigelse å bære med seg troen på Jesus som døde for oss og som er den eneste veien til himmelen, og samtidig ikke være involvert i noe som helst slags arbeid for at andre skal få muligheten til å bli kjent med ham.
