Absolutter

Forrige helg hørte jeg en fin utlegning av historien fra Lukas 15 om den bortkomne sønnen. Den kjente fortellingen ble linket mot et av lovene for Israel som var kjent av folket som Jesus talte til på den tiden.
Det gjaldt et ord fra gamle testamente som sier: Når en mann har en ustyrlig og trassig sønn, som ikke vil høre på sin far og mor, og ikke adlyder dem selv om de tukter ham, da skal foreldrene ta og føre ham til byporten, til de eldste i byen og si til dem: «Denne sønnen vår er ustyrlig og trassig og vil ikke høre på det vi sier. Ødsel og drikkfeldig er han også.» Da skal alle mennene i byen steine ham i hjel. Slik skal du rydde ut det onde hos deg. Hele Israel skal høre om det og gripes av frykt. 5.Mos 21.
Det her var en av lovene i Israel. Folket kjente til det, og det kan virke som Jesus bygger historien opp omkring den forventningen, det folket var klar over burde skje med en slik sønn.
Taleren som holdt prekenen mente det kunne være derfor Jesus vektla at faren sprang sønnen i møte. Han var den første ut av huset og la i vei mot sønnen sin, da han oppdaga ham på langt hold. Det var for at folkemengden ikke skulle komme først og få anledning til å tro at det var meningen de skulle steine ham.
Faren var i gang å rope ut ordrer før sønnen nådde å komme med sine innlærte setninger han hadde pønsket ut på veien: "Far jeg har syndet mot himmelen og mot deg.." Han skyndte seg å rope ut "Slakt gjøkalven! Sett en ring på fingern hans, finn de beste klærne, gjør klar til fest!"
Det var for at de som var der ikke skulle få noen ideer om at det som sto på agendaen den dagen hadde noe å gjøre med å gå ut og finne passende steiner nei.
Sånn er vår Gud. Han styrter ut døra når han ser at vi nærmer oss, faktisk har han starta først. Og så løper han oss i møte, kanskje for å komme noen i forkjøpet.
For han har bare gode tanker for oss.

Jeg tror jeg kan se for meg de smilene, den jubelen det er blant englene rundt når en eller annen sitter på sengekanten og tenker over livet de lever, det gale de har gjort og hvor dårlig det er gått, og bestemmer seg for å sukke oppover mot Gud kanskje en enkel bønn om tilgivelse. Kanskje den enkle bønnen fra Fadervår som vi bare ber i forbifarten "forlat oss vår skyld". Kanskje bare noen helt enkle uttalte ord om å bli tilgitt. Da blir det jubel over en som vendte om, jeg trur ikke det skal mer til for å skape glis i himmelen, og blant englene.

Jeg kan huske første gang jeg strekte meg ut mot ham og fikk oppleve den der følelsen av eventyr, å være i midten av et fantastisk eventyr. Få en følelse av ro, trygghet, glede, fred, tilgivelse, akseptasjon, alt det man kan lengte etter å ønske seg fra en Gud man akkurat har opplevd finnes.
Han vil bare at jeg skal vende ansiktet mot ham og aldri skjule det for ham.
Han vil jeg skal vite at jeg alltid kan vende meg mot ham, uansett hvordan jeg har det.
Men akkurat som tiden går så blir ting litt uklare og så klarer jeg ikke lenger å se ting helt tydelig.
Da er det at jeg må bekjenne absolutter om Gud.
Det var noe jeg hørte en gang av en svensk predikant som fortelte om det, og det har senere vist seg å være veldig nyttig noen ganger.
Først bekjenne, eller "uttale med sin munn" noen sannheter som er absolutte om Gud.
Og deretter noen som er sanne om ham som står i mot ham.
Det gir en virkningsfull effekt i å få stilt de to opp mot hverandre.
Så ser du liksom med en gang på hvilken side det er du selv ønsker å stå på.
For vår Gud er bare god, utelukkende god, og intet annet enn god.
Men djevelen er bare ond, intet annet enn ond, og utelukkende ond.
For Gud vil bare godt for oss, intet annet enn godt, og utelukkende godt.
Mens djevelen vil bare ondt mot oss, intet annet enn ondt, og utelukkende ondt.
For djevelen er en løgner, han taler utelukkende løgn inn i mitt liv, og intet annet enn løgn.
Mens det Gud taler til meg er sannhet, intet annet enn sannhet, og utelukkende sannhet.
Si ordene høyt, og med ettertrykk. Så begynner det liksom å utkrystallisere seg: Jeg har lyst til å alltid velge Guds side, det er det som blir det rette for meg. Det finnes ikke noen bedre vilje for mitt liv enn Guds vilje for mitt liv.
Så kan jeg strekke meg mot ham igjen og oppleve dette, å komme inn i en hvile.
En følelse av ro og trygghet, hvile, medfølelse og barmhjertighet.

Mot Målet treffer blink med en beskrivelse av våre liv i en profeti fra 1989.

Fikk Mot Målet på tirsdag og da fikk jeg en støkk da jeg leste om en profeti som de som var på Lausanne konferansen fikk da de var samlet i 1989. Det var jo i 74 de først var samlet og kom med en uttalelse om å bidra med det som stod i deres makt til at verden skulle bli nådd med evangeliet. De skulle "be inderlig, leve etter en enkel livsstil og ofre" slik at man kunne nå dette målet. Så kom de sammen igjen i 89 og da fikk de altså dette profetiske budskapet. Det var som å lese en beskrivelse av mitt liv som det arter seg nå, sagt fra Gud.

-Men frem til nå har dere ikke holdt denne pakten.

• Dere har ikke ofret i det hele tatt.
• Dere har lagt om livsstilen. Ja dere har gjort den mer luksusbetont.
• ..Dere underviser ikke om å frykte Gud og forstår ikke det å frykte Gud, noe som ville ha vært begynnelsen til deres visdom.
• ...mesteparten av min menighet har kun lekt med tanken på å nå de unådde -
• ...mine selvtilfredse sønner og døtre kaster bort sin tid ved å se på TV, eller ved å fete seg på mine velsignelser i menighetens spleisefester.
• ...min egoistiske menighet lytter til rørende lovsang i sine elegante, moderne bygninger. Jeg sier dere at disse bygningene er som graver for meg. Jeg finner ingen behag i dem. Og skrikene fra de hjelpeløse som fortapes overdøver lyden fra deres hymner i mine ører.

1. Siden dere bruker nesten alle de pengene jeg gir dere på store kirkebygninger, store hjem og fine ting til dere selv, forbereder jeg meg på å kaste dere ut i stor finansiell nød.
2. Fordi dere bruker deres styrke og helse til til å utføre deres egen vilje i stedet for min, kommer dere til å oppleve sykdom og svakhet som ingen helbredelsesmøter kan fri dere fra.
3. Fordi dere bruker deres fritid til deres egne fornøyelser i stedet for å be for de folkeslag som er i ferd med å gå fortapt, vil jeg gjøre fritiden til en stor byrde for dere, og snart vil den bli tatt fra dere.
4. Siden dere ikke lærer deres unge mennesker til å gi sine liv for å nå verden, vil de bli tatt i fra dere, av verden. De vil ikke bli til noen nytte for meg, og en stor sorg for dere.
5. ...Derfor når dere løfter deres hender, vil Jeg skjule mitt ansikt, ja selv om dere ber mange ganger så mye, vil jeg ikke lytte.

Et kall til omvendelse
Jeg kaller på dere som virkelig elsker meg å tilbringe timer i oppriktig, stridende, innstendig bønn for alle disse folk. Rop til meg for dem med et sønderknust hjerte.
Jeg kaller på enhver til å gi regelmessig og betydelig helt til dette oppdraget er fullført.
Jeg kaller dere til å føre en enkel livsstil slik dere lovte, og bare kjøpe ting som dere trenger. Dere trenger ikke en mengde klær, dyr mat, fine biler og flotte hjem i dette livet. Alle som lever på denne måten lever i farlig synd.
Ta eksempel i min sønn for deres liv.

Dette var jo alvorlige ord.

• ...Fritiden bli til en byrde for dere...

Det er jo sånn jeg har det med tusen ting å vedlikeholde i og rundt huset som jeg aldri når over tross all den tiden jeg har til rådighet fordi jeg jo bruker så liten tid i bønn...

• ...Bruker nesten alle pengene..store hjem og fine ting til dere selv...

Jeg som trøstet meg selv med å kjøpe ny bil til meg selv i år og nå må nedbetale på den så enda mindre kan betales ut til misjon...

• ...Kaster bort sin tid ved å se på TV...fete seg...menighetens spleisefester...

Og jeg som allerede har tenkt at vi i stedet for årsfest kunne avholde en årsfaste den dagen, vi som jo stort sett ingen grunn har til å holde fest, som tilstanden er rundt oss i vår tid...

Hva nå da, skal man regne med at det ikke nytter å be lenger om ting, Gud nekter å høre på meg likevel på grunn av disse Lausanne-gutta som gjorde noe dumt og inngikk en pakt med Gud i et ettermiddagsmøtes-innfall på vegne av alle kristne for en 35 år siden?

Er det derfor han ikke hører meg når jeg har bedt? Angsten kommer krypende oppover for en kjærlighets-drenert Gud som står halvveis litt sur og med armene i kors og ser avvisende ned på meg med et litt anklagende blikk. Finnes det noe håp i det hele tatt for oss nå?
Det som jeg jo har erfart er at det er en kjærlighetsfull bakgrunn bak alle disse litt harde litt kjærlighetsløse ordene.

Med all refselse følger det fra Gud en sann mulighet til at alt dette blir kastet om på, ved at vi kaster om på våre liv.
Det kommer aldri harde ord fra Gud uten at du allerede kan begynne å glede deg over at du nå har muligheten til å omvende deg. Det tror jeg. Ro meg ned hvis det er feil.

Jeg tror det følger med en kraft til omvendelse i det øyeblikket man fra Gud får et sånt direkte kall til det.
Gud ramser ikke opp våre dårlige gjerninger for at vi i samme moment skal ramle sammen i fortvilelse og håpløshet.
Det er ikke en oppramsing til nederlag og oppgitthet. Det kan nok herske en stemning av nederlag og oppgitthet i det øyeblikket man får virkeligheten kasta over seg på den måten, som en grov betongvegg det er umulig å forsere.
Men det er ikke det med Gud.
Det er grunn til å glede seg.
Dette er min mulighet, det er mulig å vende om, men gjør det fort!
Ikke vent til i morgen! Eller neste år. Dette må jeg gjøre noe med, snart. Jeg må gjøre det i dag.

Tid for bønn, eller bare konferanse om det

I dag eller i morgen er det kanskje avgårde til Kautokeino på Bønnekonferansen som holdes der. Altaposten nærmest lover Guds Herlighet å være tilstede der i en artikkel på baksiden. Det hadde vært noe å oppleve nå når man er vent seg til å ikke oppleve noe med den Hellige Ånd og nærmest vaksinert mot ethvert overnaturlig innslag i livet gjennom det alminnelige hverdagslige menighetsliv.
Skal vi få litt Toronto i Kautokeino? Dit man reiser for å oppleve en Guds tiltale i livet når man ellers ikke makter å oppleve det. Heidi Baker skriver i sin bok om sitt arbeid med de hjemløse barna i Mozambique at hun og mannen alltid sørget for å legge turen om Toronto når de ble invitert til å tale i Amerikanske menigheter. Der fikk hun sine gjennombruddsopplevelser når det gjaldt å ha kontakt med Gud.
Mor Teresa hadde ikke noe Toronto å reise til for å fornye kallsopplevelsen sin. Tvert imot opplevde hun i de førti siste årene av sitt liv å være i en fryktelig tomhet og et mørke med sitt åndsliv. Ingen nærhet til Den Jesus hun dro ut for å tjene på grunnlag av kallsopplevelsen i sin ungdom. Stillheten og ensomheten var det som preget troslivet hennes i de årene, er det kommet frem i brev hun skrev som ble offentliggjort nesten 10 år etter hennes død.
Det virker hvertfall tydelig at hun hadde en levende Gud for sine øyne da hun var ung og det som var utslagsgivende for hennes reise til India for å tjene de svakeste av de svake og de fattigste av de fattigste.
Stadig er hun sett på bilder mens hun holder hånden på et lite barn, og med lukkede øyne som om hun ber, eller velsigner barnet. Men inni henne var det tomt.
Tenk å fungere i en sånn barmhjertighetstjeneste og uten i sitt indre noe nikk av bekeftelse fra det høyeste; ja nå gjør du det som behager meg.
Men bastet og bundet til kallet ble hun, til sitt livs ende, til tross for mangelen på åpenbaring. Og det sier vel litt om hennes trosforhold til Gud. Et sånt forhold man undres over at ikke fler er kalt til å leve ut. Gud støtter vel alltid alle dem som drar ut for å hjelpe de aller svakeste.

Gjennom nærmere tjue års vandring inn og ut av pinsekristne møter har jeg omsider lært meg teknikken med å skrelle gjennom flere lag med bambus, klisjeer og uttrykk som ikke er ment som de er sagt når jeg sitter på et møte. Ikke som i begynnelsen da jeg ivrig ga hver eneste lille mynt jeg hadde da offerinnbydelsen ble gitt, og trodde alle rundt meg garantert måtte sitte med den samme fornemmelsen; at dette er det sannelig verdt å gi alt for.
Nei, stilltiende setter vi etterhvert i møtet en indre karakter på det som skjer og skreller og skreller på ordgyteriet som utspiller seg. Nå har jeg lært mer om hvordan det foregår. Hva hører egentlig andre som sitter i samme møte som meg når de kan reagere så forskjellig? Ved siden av meg satt det jo ofte folk som jeg i ettertid har funnet ut hadde spart opp en liten sparekonto til et hus eller noe annet nyttig en gang i framtiden, de blakka seg ikke akkurat selv om de hørte samme budskap som meg. Kanskje de ikke hørte noe fra Helligånden samtidig som ordene kom fra prekestolen? Kanskje bare jeg hørte det? Eller tolka jeg det helt feil. Det ble hvertfall vanskelig å klare seg uten sparepenger på konto fant jeg ut noen år senere.
Det fans ikke noe botemiddel for den mangelen da.
I det senere har jeg ikke hørt noe vesentlig fra Den Hellige Ånd. Har ikke gjort det på en ti års tid tenker jeg. Ikke noe som kan være utslagsgivende for å sende meg hverken hit eller dit. Jeg klarer ikke bestemme meg for om det er befriende tyst eller foruroligende tyst. Jeg forholder meg til det Bibelen sier om forholdet mellom meg og Gud og er såre godt fornøyd med det.
Jeg opplever ikke Den Hellige Ånd i møter. Begynner å lure på om det ikke er noen andre rundt meg som gjør det heller. Eller er det bare jeg som sitter der og ser ut og fungerer som en jordledning for kraften? Eller kan det være at jeg har fått det som Mor Teresa i sine siste førti år av livet. En ørkenvandring. Det gir meg ihvertfall en voldsom trøst i mitt liv, og en respekt for henne å se at hun hadde det sånn.
Så hvis jeg drar til Kautokeino og ikke opplever noe på møtene der, som vanlig, bare masse bambus og humbug og uttalelser man nesten bare blir flau av å sitte og høre på, så er alt i orden. Så lenge jeg stiller med et åpent hjerte og et oppriktig innstilt sinn, så er det det bibelen sier om meg som teller og som til syvende og sist gir meg fred.
"Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus".
"Dem som kommer til meg vil jeg såvisst ikke støte bort".
Og "i Ham har vi fred".

Prøvde å få det til, enn mer så gikk jeg vill

Men jeg er rik, jeg er frelst med et blikk på det blødende lam
Jeg er frelst og fri i fra syndens slaveri, jeg har Gud til Far og Jesus som frelser, Herre, bror og venn i mitt liv.

Dessuten har jeg en flott familie, supert hus og bor i en vakker natur. Har alt jeg ønsker meg av ting og tang.

Ikke minst har jeg en flott ungdommelig kone som jeg er så inderlig glad i, hun er virkelig perlen min! Og så er hun glad i meg i tillegg.

La oss tre inn til ham med takkesang står det en plass.

La oss fryde oss og glede oss på den, for dette er dagen som Herren har gjort

en annen dag

Færre krav i dag, men dette:

Kven kan seia ut den gleda
å få vera kristi brud,
gå med krans og kvite kleda
heim til himmelen, til Gud.

Før eg låg i synd og våde,
tung var all min gang og veg.
Då kom Jesus med sin nåde,
å kor glad han gjorde meg!

Noen dager

våkne om morraen krav krav krav krav krav krav krav spise frokost krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav spise lunsj krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav spise middag krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav spise kvelds krav krav krav krav krav krav krav krav krav krav karav kaaval karadnavz kadazzz zzzz zzzzzz

Han er oppstanden!

Ja, sannelig, han er oppstanden!

Consider it insignificant

Som voksen opplever man at tiden går fortere og fortere. Kanskje er det fordi hjernen slår ihjel oppfattelsen av at noe betyr noe. Ting betyr ikke så mye som før. Da jeg var ung hadde opplevelser større betydning, de la spor etter seg på en dypere måte enn de gjør nå.
Kan det være at de frie radikalene har forre rundt og slådd i stykker så mye hjernevev at man ikke har så mye igjen å huske med og skaffe referanser til. De frie radikalene ligner på radioaktivitet, partikler som passerer rett gjennom kroppen og skader cellene på veien.

Den Hellige Ånd er som radioaktiviteten, du vet ikke at den er der før du tar en geigerteller og måler det med, og hører partikkelanslagene som en illevarslende tikking på meteret.
Men mens radioaktivitet river i filler går Den Hellige Ånd rundt og reparerer.
Man trenger ikke vente på at Den Hellige Ånd skal være aktiv for Han er der hele tida, men vi må ha den rette antenna innstilt for å registrere det.
En tyve minutters stille stund om morgenen kan være middelet.
Da opplever jeg ingenting.
Men jeg opplever noe resten av dagen når Gud taler til meg i det stille.

Før jeg ble kristen hadde jeg ikke noen befatning med Ånden, jeg opplevde ikke noe passere gjennom som radioaktive partikler gjør.

Som en kristen kan man føle Den Hellige Ånds nærvær som et alvor, en følelse av at det handler om livet. Eller en følelse av at alt er mulig, alt er plutselig mulig, for Gud er der og dytter på bakfra. Og da er det ingen ting som kan holde igjen.
Noen ganger kiler Ånden i hjerterøttene så man ikke kan la være å smile og le. Defiant laughter kalles det når man ler mot omstendighetene som reiser seg mot en. En latter i trass.

Dennis Greenidge i Filadelfia

Bandet øver før møtet

Tolk er Birger Wroldsen