Det gjaldt et ord fra gamle testamente som sier: Når en mann har en ustyrlig og trassig sønn, som ikke vil høre på sin far og mor, og ikke adlyder dem selv om de tukter ham, da skal foreldrene ta og føre ham til byporten, til de eldste i byen og si til dem: «Denne sønnen vår er ustyrlig og trassig og vil ikke høre på det vi sier. Ødsel og drikkfeldig er han også.» Da skal alle mennene i byen steine ham i hjel. Slik skal du rydde ut det onde hos deg. Hele Israel skal høre om det og gripes av frykt. 5.Mos 21.
Det her var en av lovene i Israel. Folket kjente til det, og det kan virke som Jesus bygger historien opp omkring den forventningen, det folket var klar over burde skje med en slik sønn.
Taleren som holdt prekenen mente det kunne være derfor Jesus vektla at faren sprang sønnen i møte. Han var den første ut av huset og la i vei mot sønnen sin, da han oppdaga ham på langt hold. Det var for at folkemengden ikke skulle komme først og få anledning til å tro at det var meningen de skulle steine ham.
Faren var i gang å rope ut ordrer før sønnen nådde å komme med sine innlærte setninger han hadde pønsket ut på veien: "Far jeg har syndet mot himmelen og mot deg.." Han skyndte seg å rope ut "Slakt gjøkalven! Sett en ring på fingern hans, finn de beste klærne, gjør klar til fest!"
Det var for at de som var der ikke skulle få noen ideer om at det som sto på agendaen den dagen hadde noe å gjøre med å gå ut og finne passende steiner nei.
Sånn er vår Gud. Han styrter ut døra når han ser at vi nærmer oss, faktisk har han starta først. Og så løper han oss i møte, kanskje for å komme noen i forkjøpet.
For han har bare gode tanker for oss.
Jeg tror jeg kan se for meg de smilene, den jubelen det er blant englene rundt når en eller annen sitter på sengekanten og tenker over livet de lever, det gale de har gjort og hvor dårlig det er gått, og bestemmer seg for å sukke oppover mot Gud kanskje en enkel bønn om tilgivelse. Kanskje den enkle bønnen fra Fadervår som vi bare ber i forbifarten "forlat oss vår skyld". Kanskje bare noen helt enkle uttalte ord om å bli tilgitt. Da blir det jubel over en som vendte om, jeg trur ikke det skal mer til for å skape glis i himmelen, og blant englene.
Jeg kan huske første gang jeg strekte meg ut mot ham og fikk oppleve den der følelsen av eventyr, å være i midten av et fantastisk eventyr. Få en følelse av ro, trygghet, glede, fred, tilgivelse, akseptasjon, alt det man kan lengte etter å ønske seg fra en Gud man akkurat har opplevd finnes.
Han vil bare at jeg skal vende ansiktet mot ham og aldri skjule det for ham.
Han vil jeg skal vite at jeg alltid kan vende meg mot ham, uansett hvordan jeg har det.
Men akkurat som tiden går så blir ting litt uklare og så klarer jeg ikke lenger å se ting helt tydelig.
Da er det at jeg må bekjenne absolutter om Gud.
Det var noe jeg hørte en gang av en svensk predikant som fortelte om det, og det har senere vist seg å være veldig nyttig noen ganger.
Først bekjenne, eller "uttale med sin munn" noen sannheter som er absolutte om Gud.
Og deretter noen som er sanne om ham som står i mot ham.
Det gir en virkningsfull effekt i å få stilt de to opp mot hverandre.
Så ser du liksom med en gang på hvilken side det er du selv ønsker å stå på.
For vår Gud er bare god, utelukkende god, og intet annet enn god.
Men djevelen er bare ond, intet annet enn ond, og utelukkende ond.
For Gud vil bare godt for oss, intet annet enn godt, og utelukkende godt.
Mens djevelen vil bare ondt mot oss, intet annet enn ondt, og utelukkende ondt.
For djevelen er en løgner, han taler utelukkende løgn inn i mitt liv, og intet annet enn løgn.
Mens det Gud taler til meg er sannhet, intet annet enn sannhet, og utelukkende sannhet.
Si ordene høyt, og med ettertrykk. Så begynner det liksom å utkrystallisere seg: Jeg har lyst til å alltid velge Guds side, det er det som blir det rette for meg. Det finnes ikke noen bedre vilje for mitt liv enn Guds vilje for mitt liv.
Så kan jeg strekke meg mot ham igjen og oppleve dette, å komme inn i en hvile.
En følelse av ro og trygghet, hvile, medfølelse og barmhjertighet.
Han vil bare at jeg skal vende ansiktet mot ham og aldri skjule det for ham.
Han vil jeg skal vite at jeg alltid kan vende meg mot ham, uansett hvordan jeg har det.
Men akkurat som tiden går så blir ting litt uklare og så klarer jeg ikke lenger å se ting helt tydelig.
Da er det at jeg må bekjenne absolutter om Gud.
Det var noe jeg hørte en gang av en svensk predikant som fortelte om det, og det har senere vist seg å være veldig nyttig noen ganger.
Først bekjenne, eller "uttale med sin munn" noen sannheter som er absolutte om Gud.
Og deretter noen som er sanne om ham som står i mot ham.
Det gir en virkningsfull effekt i å få stilt de to opp mot hverandre.
Så ser du liksom med en gang på hvilken side det er du selv ønsker å stå på.
For vår Gud er bare god, utelukkende god, og intet annet enn god.
Men djevelen er bare ond, intet annet enn ond, og utelukkende ond.
For Gud vil bare godt for oss, intet annet enn godt, og utelukkende godt.
Mens djevelen vil bare ondt mot oss, intet annet enn ondt, og utelukkende ondt.
For djevelen er en løgner, han taler utelukkende løgn inn i mitt liv, og intet annet enn løgn.
Mens det Gud taler til meg er sannhet, intet annet enn sannhet, og utelukkende sannhet.
Si ordene høyt, og med ettertrykk. Så begynner det liksom å utkrystallisere seg: Jeg har lyst til å alltid velge Guds side, det er det som blir det rette for meg. Det finnes ikke noen bedre vilje for mitt liv enn Guds vilje for mitt liv.
Så kan jeg strekke meg mot ham igjen og oppleve dette, å komme inn i en hvile.
En følelse av ro og trygghet, hvile, medfølelse og barmhjertighet.
