Mot Målet treffer blink med en beskrivelse av våre liv i en profeti fra 1989.

Fikk Mot Målet på tirsdag og da fikk jeg en støkk da jeg leste om en profeti som de som var på Lausanne konferansen fikk da de var samlet i 1989. Det var jo i 74 de først var samlet og kom med en uttalelse om å bidra med det som stod i deres makt til at verden skulle bli nådd med evangeliet. De skulle "be inderlig, leve etter en enkel livsstil og ofre" slik at man kunne nå dette målet. Så kom de sammen igjen i 89 og da fikk de altså dette profetiske budskapet. Det var som å lese en beskrivelse av mitt liv som det arter seg nå, sagt fra Gud.

-Men frem til nå har dere ikke holdt denne pakten.

• Dere har ikke ofret i det hele tatt.
• Dere har lagt om livsstilen. Ja dere har gjort den mer luksusbetont.
• ..Dere underviser ikke om å frykte Gud og forstår ikke det å frykte Gud, noe som ville ha vært begynnelsen til deres visdom.
• ...mesteparten av min menighet har kun lekt med tanken på å nå de unådde -
• ...mine selvtilfredse sønner og døtre kaster bort sin tid ved å se på TV, eller ved å fete seg på mine velsignelser i menighetens spleisefester.
• ...min egoistiske menighet lytter til rørende lovsang i sine elegante, moderne bygninger. Jeg sier dere at disse bygningene er som graver for meg. Jeg finner ingen behag i dem. Og skrikene fra de hjelpeløse som fortapes overdøver lyden fra deres hymner i mine ører.

1. Siden dere bruker nesten alle de pengene jeg gir dere på store kirkebygninger, store hjem og fine ting til dere selv, forbereder jeg meg på å kaste dere ut i stor finansiell nød.
2. Fordi dere bruker deres styrke og helse til til å utføre deres egen vilje i stedet for min, kommer dere til å oppleve sykdom og svakhet som ingen helbredelsesmøter kan fri dere fra.
3. Fordi dere bruker deres fritid til deres egne fornøyelser i stedet for å be for de folkeslag som er i ferd med å gå fortapt, vil jeg gjøre fritiden til en stor byrde for dere, og snart vil den bli tatt fra dere.
4. Siden dere ikke lærer deres unge mennesker til å gi sine liv for å nå verden, vil de bli tatt i fra dere, av verden. De vil ikke bli til noen nytte for meg, og en stor sorg for dere.
5. ...Derfor når dere løfter deres hender, vil Jeg skjule mitt ansikt, ja selv om dere ber mange ganger så mye, vil jeg ikke lytte.

Et kall til omvendelse
Jeg kaller på dere som virkelig elsker meg å tilbringe timer i oppriktig, stridende, innstendig bønn for alle disse folk. Rop til meg for dem med et sønderknust hjerte.
Jeg kaller på enhver til å gi regelmessig og betydelig helt til dette oppdraget er fullført.
Jeg kaller dere til å føre en enkel livsstil slik dere lovte, og bare kjøpe ting som dere trenger. Dere trenger ikke en mengde klær, dyr mat, fine biler og flotte hjem i dette livet. Alle som lever på denne måten lever i farlig synd.
Ta eksempel i min sønn for deres liv.

Dette var jo alvorlige ord.

• ...Fritiden bli til en byrde for dere...

Det er jo sånn jeg har det med tusen ting å vedlikeholde i og rundt huset som jeg aldri når over tross all den tiden jeg har til rådighet fordi jeg jo bruker så liten tid i bønn...

• ...Bruker nesten alle pengene..store hjem og fine ting til dere selv...

Jeg som trøstet meg selv med å kjøpe ny bil til meg selv i år og nå må nedbetale på den så enda mindre kan betales ut til misjon...

• ...Kaster bort sin tid ved å se på TV...fete seg...menighetens spleisefester...

Og jeg som allerede har tenkt at vi i stedet for årsfest kunne avholde en årsfaste den dagen, vi som jo stort sett ingen grunn har til å holde fest, som tilstanden er rundt oss i vår tid...

Hva nå da, skal man regne med at det ikke nytter å be lenger om ting, Gud nekter å høre på meg likevel på grunn av disse Lausanne-gutta som gjorde noe dumt og inngikk en pakt med Gud i et ettermiddagsmøtes-innfall på vegne av alle kristne for en 35 år siden?

Er det derfor han ikke hører meg når jeg har bedt? Angsten kommer krypende oppover for en kjærlighets-drenert Gud som står halvveis litt sur og med armene i kors og ser avvisende ned på meg med et litt anklagende blikk. Finnes det noe håp i det hele tatt for oss nå?
Det som jeg jo har erfart er at det er en kjærlighetsfull bakgrunn bak alle disse litt harde litt kjærlighetsløse ordene.

Med all refselse følger det fra Gud en sann mulighet til at alt dette blir kastet om på, ved at vi kaster om på våre liv.
Det kommer aldri harde ord fra Gud uten at du allerede kan begynne å glede deg over at du nå har muligheten til å omvende deg. Det tror jeg. Ro meg ned hvis det er feil.

Jeg tror det følger med en kraft til omvendelse i det øyeblikket man fra Gud får et sånt direkte kall til det.
Gud ramser ikke opp våre dårlige gjerninger for at vi i samme moment skal ramle sammen i fortvilelse og håpløshet.
Det er ikke en oppramsing til nederlag og oppgitthet. Det kan nok herske en stemning av nederlag og oppgitthet i det øyeblikket man får virkeligheten kasta over seg på den måten, som en grov betongvegg det er umulig å forsere.
Men det er ikke det med Gud.
Det er grunn til å glede seg.
Dette er min mulighet, det er mulig å vende om, men gjør det fort!
Ikke vent til i morgen! Eller neste år. Dette må jeg gjøre noe med, snart. Jeg må gjøre det i dag.