I dag eller i morgen er det kanskje avgårde til Kautokeino på Bønnekonferansen som holdes der. Altaposten nærmest lover Guds Herlighet å være tilstede der i en artikkel på baksiden. Det hadde vært noe å oppleve nå når man er vent seg til å ikke oppleve noe med den Hellige Ånd og nærmest vaksinert mot ethvert overnaturlig innslag i livet gjennom det alminnelige hverdagslige menighetsliv.
Skal vi få litt Toronto i Kautokeino? Dit man reiser for å oppleve en Guds tiltale i livet når man ellers ikke makter å oppleve det. Heidi Baker skriver i sin bok om sitt arbeid med de hjemløse barna i Mozambique at hun og mannen alltid sørget for å legge turen om Toronto når de ble invitert til å tale i Amerikanske menigheter. Der fikk hun sine gjennombruddsopplevelser når det gjaldt å ha kontakt med Gud.
Mor Teresa hadde ikke noe Toronto å reise til for å fornye kallsopplevelsen sin. Tvert imot opplevde hun i de førti siste årene av sitt liv å være i en fryktelig tomhet og et mørke med sitt åndsliv. Ingen nærhet til Den Jesus hun dro ut for å tjene på grunnlag av kallsopplevelsen i sin ungdom. Stillheten og ensomheten var det som preget troslivet hennes i de årene, er det kommet frem i brev hun skrev som ble offentliggjort nesten 10 år etter hennes død.
Det virker hvertfall tydelig at hun hadde en levende Gud for sine øyne da hun var ung og det som var utslagsgivende for hennes reise til India for å tjene de svakeste av de svake og de fattigste av de fattigste.
Stadig er hun sett på bilder mens hun holder hånden på et lite barn, og med lukkede øyne som om hun ber, eller velsigner barnet. Men inni henne var det tomt.
Tenk å fungere i en sånn barmhjertighetstjeneste og uten i sitt indre noe nikk av bekeftelse fra det høyeste; ja nå gjør du det som behager meg.
Men bastet og bundet til kallet ble hun, til sitt livs ende, til tross for mangelen på åpenbaring. Og det sier vel litt om hennes trosforhold til Gud. Et sånt forhold man undres over at ikke fler er kalt til å leve ut. Gud støtter vel alltid alle dem som drar ut for å hjelpe de aller svakeste.
Gjennom nærmere tjue års vandring inn og ut av pinsekristne møter har jeg omsider lært meg teknikken med å skrelle gjennom flere lag med bambus, klisjeer og uttrykk som ikke er ment som de er sagt når jeg sitter på et møte. Ikke som i begynnelsen da jeg ivrig ga hver eneste lille mynt jeg hadde da offerinnbydelsen ble gitt, og trodde alle rundt meg garantert måtte sitte med den samme fornemmelsen; at dette er det sannelig verdt å gi alt for.
Nei, stilltiende setter vi etterhvert i møtet en indre karakter på det som skjer og skreller og skreller på ordgyteriet som utspiller seg. Nå har jeg lært mer om hvordan det foregår. Hva hører egentlig andre som sitter i samme møte som meg når de kan reagere så forskjellig? Ved siden av meg satt det jo ofte folk som jeg i ettertid har funnet ut hadde spart opp en liten sparekonto til et hus eller noe annet nyttig en gang i framtiden, de blakka seg ikke akkurat selv om de hørte samme budskap som meg. Kanskje de ikke hørte noe fra Helligånden samtidig som ordene kom fra prekestolen? Kanskje bare jeg hørte det? Eller tolka jeg det helt feil. Det ble hvertfall vanskelig å klare seg uten sparepenger på konto fant jeg ut noen år senere.
Det fans ikke noe botemiddel for den mangelen da.
I det senere har jeg ikke hørt noe vesentlig fra Den Hellige Ånd. Har ikke gjort det på en ti års tid tenker jeg. Ikke noe som kan være utslagsgivende for å sende meg hverken hit eller dit. Jeg klarer ikke bestemme meg for om det er befriende tyst eller foruroligende tyst. Jeg forholder meg til det Bibelen sier om forholdet mellom meg og Gud og er såre godt fornøyd med det.
Jeg opplever ikke Den Hellige Ånd i møter. Begynner å lure på om det ikke er noen andre rundt meg som gjør det heller. Eller er det bare jeg som sitter der og ser ut og fungerer som en jordledning for kraften? Eller kan det være at jeg har fått det som Mor Teresa i sine siste førti år av livet. En ørkenvandring. Det gir meg ihvertfall en voldsom trøst i mitt liv, og en respekt for henne å se at hun hadde det sånn.
Så hvis jeg drar til Kautokeino og ikke opplever noe på møtene der, som vanlig, bare masse bambus og humbug og uttalelser man nesten bare blir flau av å sitte og høre på, så er alt i orden. Så lenge jeg stiller med et åpent hjerte og et oppriktig innstilt sinn, så er det det bibelen sier om meg som teller og som til syvende og sist gir meg fred.
"Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus".
"Dem som kommer til meg vil jeg såvisst ikke støte bort".
Og "i Ham har vi fred".
